Historien om Rørosrein begynte da Eva Nordfjell tok over reinflokken på rundt 450 dyr i 2005.

– Jeg er av sørsamisk avstamning og er født og oppvokst innenfor reindriftsnæringen. Da jeg tok over reinflokken fra mine foreldre i 2005 hadde jeg etablert meg i et annet yrke. Men jeg hadde hele tiden hatt lyst til å være med på driften. Samtidig har jeg sett at folk synes reindrift og samisk kultur er eksotisk. Drømmen min er å kunne fortelle om dette. Jeg er naturforvalter med utdanning fra Ås. Det var vanskelig å få jobb som dette på Røros, så jeg bestemte meg for å starte noe eget, sier hun.

Evas reinflokk beiter på fjellet ved Røros sammen med andre reinsdyr i en flokk som teller rundt 4500 dyr. De flyttes mellom vinterbeite og sommerbeite.

Reinkjøring og gamme

– Det er et yrke, men like mye en livsstil. Vi jobber med naturen som klokke. Vær og vind bestemmer hva vi gjør. Det betyr noen intensive perioder. Om sommeren flytter vi til fjells til kalvemerking, og om høsten og vinteren er det slakting og senere skilling. Sånn som vi driver i dag er det ikke nok som eneste inntekt. En må jobbe utenfor, og som oftest er det kvinnene siden reindriften er hardt fysisk arbeid, sier hun.

– Jeg tok noen reinsdyr hjem til gården for å se om vi kunne temme dem. Nå har jeg 14 dyr på gården. De brukes til å kjøre tur, og vi tilbyr lassokasting og barn kan fore dem. I tillegg har vi bygget en gamme med plass til 50 personer. Der serverer vi mat og formidler sørsamisk kultur. Gammen kan også brukes til konferanser, sier hun.

Sesongen er om vinteren, og kjørereinene beiter sammen med de andre dyrene i sommerhalvåret. Gjestene er både privatpersoner og bedrifter som vil ha noe annet enn hotellopphold. En del bedrifter bruker en dag av hotellhelga på Røros til reinskjøring og middag med historiefortelling i gammen.

Vanskelige å temme

Den første utfordringen kom ganske fort. De tre reinsdyrene som Eva tok hjem på gården for å temme, ville absolutt ikke bli tamme.

– Samene har jo temmet rein alltid, men det har ikke vært vanlig i vår familie. Vi gjorde alt galt de første årene. De ble jo ikke tam. Dyrene er jo ville når de blir hentet, og det tar lang tid å temme en rein fra den er liten. Men nå går det mye bedre. Når de temmes går det mange timer om dagen til å få dem til å venne seg til folk, gå tur og trekke slede, sier hun.

Eva har jobbet med bedriften i mange år. Hun fikk etablererstipend fra Innovasjon Norge i 2004-2005, og har gått på etablererkurs.

– Jeg har jobbet innen reiselivet de siste 15 årene, og har drevet litt med etablereropplæring selv. Men jeg så nytten av å bli med på et kurs og bli med i det fellesskapet det gir, sier hun.

Hun fikk også et stipend av kommunen.

– Stipendene var viktig for å komme i gang og i forhold til det at andre har tro på det man holdt på med. Det ble brukt til å bygge gammen, kjøpe inn utstyr og til kompetanseheving. Det ble en puff i baken. Som alle andre barnefamilier har vi masse gjeld, det var greit å få litt kapital i bunnen.

Fra ENK til AS

I 2008 sa hun opp fast jobb for å satse på Rørosrein. I januar samme året hadde hun en visningstur for reiselivsfolk og journalister, og fikk bekreftet at ideen var noe å satse på.

– Jeg har ikke drevet med noe markedsføring, men har en nettside. Markedsføringen skjer fra munn til munn, folk hører om Rørosrein fra andre. Vi har mange gjenkjøpskunder, noe som er en bekreftelse på at man har lykkes. Dessuten har vi gjester med alle nasjonaliteter, sier hun.

Den lille bedriften merket finanskrisen veldig godt.

– Vi fikk færre grupper, som er de viktigste kundene våre. Nå er gruppene heldigvis på vei tilbake, og det er bra for oss, sier hun.

Bedriften utviklet seg sakte fra enkeltpersonforetak til aksjeselskap.

– Det har ikke vært noen kjempesuksess økonomisk, men det kryper oppover. Ting har gått i vårt tempo, ikke for fort. Det er viktig at det er artig å holde på. Man gir så mye av seg selv når man er vertskap for turister. Innimellom trengs det pusterom. Og vi har satset på kvalitet fra første stund. Det er ikke lov å slurve! sier Eva.

Foreldre og svigerforeldre hjelper til i Rørosrein når det trengs. Sammen med henne i aksjeselskapet er ektemannen og broren.

– Vi er tre personer som utfyller hverandre, og som har mye kunnskap til sammen. Man kan fort bli ensom hvis man driver for seg selv, mener hun.

Vendepunktet

Det store vendepunktet for Eva og Rørosrein kom i juni 2010. Da fikk hun støtte fra Verdiskapingsprogrammet for reindrift gjennom Innovasjon Norge.

– Jeg hadde jobbet med en søknad der i to år. Da jeg ikke hadde fått svar etter ett år, ga jeg litt opp. Men i juni 2010 fikk vi et tilskudd på 2 millioner kroner!

Tilskuddet gjør at bedriften kan utvides til å omfatte et nedskjæringsanlegg og eget kjøkken i tilknytning til gamma. I dag sender Eva reinsdyrene til et slakteri på Røros. Det skal hun fremdeles gjøre, men nå skal hun ta slaktet tilbake og foredle det selv. Før hun serverer det eller selger det videre. Produktene knyttes til kvalitetsmerket Rørosmat.

– Vi skal selge både kjøtt og ferdigprodusert mat, som tørket kjøtt. Det blir en liten butikk som vi har åpen når vi har gjester og i andre høysesonger, sier hun.

Hun mener at anlegget blir avgjørende for videre vekst.

– Jeg tror ikke det er mulig å leve bare av turismen. Men når vi kan selge kjøttet selv blir det nok. Vi budsjetterer med to fulle stillinger i tillegg til deltidsansatte fra høsten.

Nedskjæringsanlegget bygges på gården, som er en ti minutters spasertur fra Røros sentrum. Planen er at det skal stå ferdig i oktober, når slaktesesongen begynner.

Tidsklemma

Eva har møtt mange utfordringer underveis.

– Det med tidsklemma er en av dem. Å rekke alt og å kunne alt. Det er så mange områder man slipper å tenke på når man er ansatt. Alle papirene og alle reglene, alt som har med regnskap å gjøre. Det er nesten så mye pairer og regler man må forholde seg til at det tar gnisten fra en, mener hun.

– Man må også tenke gjennom om det er riktig å starte noe mens man har små unger. Det er en utfordring å få det til å gå sammen. Det var vanskelig å få nok inntekt de første årene. Jeg har jobbet ved siden av. Vi som driver med reindrift er dessuten en sårbar næring, sier hun.

– Tålmodighet er ikke så vanlig blant gründere, men man må huske at det kan ta tid. Og det er viktig å ikke gi opp i de periodene det er utfordrende, sier Eva Nordfjell, som har kommet seg gjennom utfordringene og kan se frem til nye oppgaver for Rørosrein.

Evas råd til andre gründere:

1. Det er lurt å knytte seg til flere personer slik at man slipper å være ensom om alle avgjørelsene.

2. Du må slappe av innimellom. Å reise bort, å komme helt ned på jorda. Det er viktig å slå av telefonen av og til. Vi reiser til en reingjeterhytte hvor det ikke er telefonforbindelse. Helse er viktigere enn man tenker.

3. Det er greit å være litt eldre, å ikke starte opp i en småbarnsperiode. Det gjelder å finne ut når tiden er moden, og den er kanskje moden litt senere enn man tror. Da kan man trekke fordelen av at man har erfaring fra arbeidslivet ellers.

Les om tidligere månedens gründere!